§ Aktuelt

 

NYHETER:           ( bla nedover for flere artikler )

Om foreldelse - særlig lån


De fleste har hørt om foreldelse av pengekrav og at foreldesfristen som hovedregel er 3 år.  Noen har også smertelig erfart at eneste måten å avbryte foreldelse er å ta rettslige skritt eller få en erkjennelse (bekreftelse) fra skyldner på at kravet eksisterer. Man kan diskutere frem og tilbake med skyldner om kravet men får man ikke en uttrykkelig erkjennelse eller tar rettslig skritt, tapes kravet etter 3 år.

Utgangspunktet for når foreldelse begynner å løpe, er forfallstidspunktet, som typisk er angitt på en faktura.


Men det er mange som lever i en villfarelse om at lån han har gitt naboen eller andre, også foreldes etter 3 år. Det er feil. Et pengelån foreldes først etter 10 år, jf foreldelsesloven § 5. Og man trenger ikke ha et lånedokument for at 10 års fristen gjelder. Så lenge man kan bevise at det var et lån, vil man altså ha en mye lenger frist på å kreve tilbake pengene. 


I en dom fra 2018 ble hadde en privatperson overført 1, 3 mill. til en venn/forretningspartner i 2008 og merket utbetalingene lån. Men det ble ikke laget noe avtale eller gjort noe for å få inn pengene før de to partene ble uvenner i 2013.  Det var heller ikke skrevet noe i selvangivelsen om dette.  Først i 2017 ble det fremmet krav om tilbakebetaling,


Han som hadde mottatt pengene sa at han ikke hadde registrert at utbetalingene var merket lån, og mente det ikke var tilfelle. Han påstod videre at det de to partene hadde seg imellom seg var gjort opp for lenge siden – og han påpekte at utbetaler skulle gjort noe for å sikre bevis i form av låneavtale, at det var passivitet m.m.


Retten avviste disse påstandene og mente at så lenge mottaker ikke hadde noen god forklaring på hva betalingene gjaldt (dersom det ikke var som avmerket på utbetalingen, «lån»), talte det meste for det långiver sa om utbetalingene. Og retten sa at manglende avtale m.m. måtte sees i lys av at partene var nære venner. Alt i alt fant retten det mest sannsynlig at det var lån og da var krav ikke foreldet siden rettslig skritt ble tatt etter ni år.  

Om arbeidsmiljøloven og dets regler  


 

Arbeidsmiljøloven har en rekke regler som beskytter den svake part i arbeidsforholdet; den ansatte. Mange av bestemmelsene er ufravikelig i ett arbeidsforhold; det vil si de må følges av arbeidsgiver, man har ikke anledning til å avtale seg bort fra disse bestemmelsene (f.eks. saksbehandlingsreglene ved oppsigelse, i hvilke tilfeller lønnstrekk er akseptert m.v.)


Arbeidsmiljøloven er en sammensatt lov i det den foruten å regulere forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker også har generelle krav til arbeidsmiljøet og regler om arbeidstilsynet. For forholdet arbeidsgiver – arbeidstaker er de sentrale kapitler i loven:


- hvilke regler som gjelder om arbeidstid (kap 10)


- hvilke regler som gjelder for arbeid utført av barn/ungdom (kap 11)


- når man har rett til å få fri fra arbeid (kap.12)


- hvilke regler som gjelder ved ansettelse, krav om arbeidsavtale, utbetaling av lønn herunder   når trekk kan gjøres (kap 14)


- hvilke regler som gjelder ved oppsigelse og avskjed (kap 15 og 17)


- den ansattes rettigheter når bedriften skifter eier (kap 16)


Foruten arbeidsmiljøloven, vil også ferieloven av 29. april 1988 være av praktisk betydning. Den loven bestemmer hvordan ferie avvikles og hvordan feriepenger regnes ut/utbetales.


En annen lov som har betydning for en ansatt dersom vedkommende blir oppsagt/avskjediget, er rettshjelploven av 13. juni 1980. I de fleste tilfelle – særlig ved avskjed når man mister lønnen umiddelbart – vil man nærmest automatisk ha krav på fri rettshjelp.


I alt det vesentligste er det i nettopp tvister om oppsigelse og avskjed som gjør at man søker bistand fra advokat. I slike saker kan en ikke lese direkte av loven hva som er korrekt eller ikke. I loven heter det at det må foreligge saklig grunn for å si opp noen (med oppsigelsestid) og vesentlig mislighold for å avskjedige noen (gå på dagen) – men lovteksten sier ikke noe om hva som skal til for at nevnte kriterier er oppfylt. Det er da advokater - som gjennom sin kjennskap til hvilke momenter som tillegges vekt, hvor domstolene har ”lagt listen”, m.v. - kan gi gode råd.


Jeg har gjennom årene hatt mange saker, både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Når jeg har representert arbeidstaker er det veldig ofte en takknemlig oppgave ettersom arbeidsgiver i (altfor) mange saker har tatt avgjørelse om oppsigelse eller avskjed uten å ha konsultert med advokat - eller gjort en grundig og skikkelig vurdering i forkant av oppsigelse/avskjed. Da er resultatet ofte gitt; den mangelfulle saksbehandling medfører at arbeidsgiver må betale erstatning til den ansatte.


Når en arbeidsgiver spør meg om råd om de foreligger grunn for oppsigelse, er mitt standardsvar; gi den ansatte en sjanse til gjennom en skriftlig advarsel hvor det påpekes at neste gang vil arbeidsforholdet kunne opphøre. Som i ethvert avtaleforhold - og særlig i arbeidsavtaler, skal den som gjør feil ha mulighet til å rette det opp før avtalen sies opp.


Hvis jeg skal sette opp en huskeliste, som arbeidsgiver bør følge og den ansatte bør sjekke følges, er det i stikkord slik:


- det skal alltid være en skriftlig arbeidsavtale


- man kan ha 6 måneders prøvetid – i prøvetiden er vilkårene for oppsigelse vesentlig mindre strenge enn ved fast ansettelse


- har man midlertidig ansatte, og disse fortsetter utover den fastsatte tiden, kan det medføre fast ansettelse


- følg opp den ansatte; la vedkommende få tilstrekkelig opplærling, ha medarbeidersamtaler. Og viktig: skriv møtereferat


- ved oppsigelse og avskjed: konsultert fagfolk, la disse få fremlagt alle relevante fakta. La heller den ansatte få en ekstra sjanse (gi advarsel) hvis det er noe tvil


- la tillitsvalgte bli involvert ved oppsigelse/avskjed


- sørg for å ha dokumentasjon for advarsler som er gitt


- husk alle formreglene ved oppsigelse og avskjed

Forbrukervern – Prisoverslag er bindende


Forleden fikk jeg spørsmål fra en som bygger hus, om hvilken rettslig betydning et prisoverslag har. Bakgrunnen for spørsmålet var at vedkommende hadde bestilt et ekstraarbeid, hvor faktura var blitt dobbelt så dyrt som en forhåndskalkyle han hadde mottatt av entreprenør.


Ja, prisoverslag er i utgangspunktet bindende for entreprenør i boligprosjekt og for håndverker ved håndverkertjenester. Det er i bustadoppføringslova § 41 (3) sagt at «Dersom entreprenøren har gjeve eit prisoverslag, skal vederlaget ikkje overstige den oppgjevne summen vesentleg, og høgst med 15 prosent» og i håndverkertjenesteloven § 32 (2): «Er det gitt prisoverslag, skal prisen ikke overstige det oppgitte beløp vesentlig, og iallfall ikke med mer enn 15 prosent»

Selvfølgelig gjelder ikke bestemmelsen dersom det blir gjort tilleggsbestilling utover det man har fått pris på. Det sier seg i grunnen selv.


Men hva betyr prisoverslag? Når tid kan man si det er et bindende prisoverslag og ikke bare en antydning som ikke er bindende? Som regel sier jo entreprenør/håndverker at, vi gav bare en antydning, men så viste seg at jobben ble mer krevende og derfor gjelder ikke antydningen.


Høyesterett har i 2016 avklart dette. De viser til når lovene ble laget ble det sagt at det var et sterkt behov for forbrukervern og at lovene burde være klare for å unngå tvister. Høyesterett viser videre til at formålet med prisoverslag er at forbruker skal kunne innrette seg i tillitt til at pris blir slik prisoverslaget lyder på, siden forbruker selv ikke har kunnskap til å vurdere dette.  Da kan forbruker vurdere og kunne velge om han vil inngå avtale.


Hva prisoverslag er benevnt som, har ikke har betydning. Om det er prisoverslag, prisestimat, kalkyle, betyr ingen ting. Det er ikke heller nødvendig at det er inngått noen avtale om dette.  


Høyesterett oppsummerer med at er det gitt en pris og man hvilken jobb som skal gjøres, vil det binde entreprenør/ håndverker. At man bruker flere timer enn man trodde på jobben, er entreprenør/håndverker sitt problem. Og det kreves sterke bevis for å si at prisopplysningen ikke var ment å være bindende.  Entreprenør/håndverker må da bevise at uttalelsene bare var generelle og/eller var gitt med forbehold etc.


Utgangspunktet er derfor som nevnt i overskriften; prisoverslag er bindende og som jeg forklarte vedkommende som stilte spørsmål; godta maksimalt en økning på 15 % på den pris du har fått.

Lønn som fortjent?

 

Arbeidsmiljøloven er omfattende og har mange bestemmelser som beskytter den svake part, den ansatte.  Men hva en ansatt skal tjene sier ikke loven noe om, dette må avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som en del av den skriftlige arbeidsavtalen som partene plikter å inngå, se arbeidsmiljøloven § 14-6.

Det betyr at arbeidstaker må forhandle med arbeidsgiver lønnen. I mange tilfeller er det ikke noe problem fordi arbeidsgiver tilbyr en lønn som er lik den andre i tilsvarende stilling har, eventuelt er lønnsbetingelsene bestemt gjennom tariffavtaler – om partene er organisert.


 I forbindelse med at mange utlendinger, særlig fra Øst-Europa, kom til Norge for å jobbe, ble det inngått mange rare arbeidsavtaler. Felles for disse avtalene var at lønnen ble satt veldig lavt, som gjorde at utledningene tjente veldig lite (sosial dumping). At arbeidsgiver foretrakk disse fremfor norske arbeidstakere, og på den måten stengte norske arbeidstakere ute, var en naturlig konsekvens av dette.


Dette gjorde at lovgiver så nødt til å innføre minstelønn for enkelte bransjer for å hindre at utenlandsk arbeidskraft skulle få dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som er vanlig i Norge.  I dag gjelder det innen bygg, renhold, skipsindustri og noen andre yrker hvor utlendinger vanligvis tar jobb. Arbeidsgiver er altså nødt til å betale den minstelønn som er lovfestet.


Men det er fortsatt mange bransjer som ikke har slik minstelønn, særlig i servicenæringen. Her er ofte grunnlønnen lav og det betales i tillegg provisjon. Problemet for ansatte med slike ordninger er at man da ikke får kompensert ugunstig arbeidstid i tillegg til at timelønn blir lav.  Dette er ikke bare problem for utlendinger men også for norske arbeidstakere.


Og det hjelper ikke for arbeidstakere å snakke med arbeidstilsynet om dette. Lønnsforhandlinger er ifølge arbeidsmiljøloven en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.  Arbeidstaker er derfor prisgitt arbeidsgivers velvilje, og arbeidstaker er ofte stilt overfor et valg om å få en jobb med arbeidsgivers betingelser eller gå arbeidsledig.  Og ofte har arbeidsgiver ytterligere et vilkår om arbeidstaker ønsker jobben; ikke organiser deg, da får du ikke jobben.


Dette vil dessverre bli et økende problem når arbeidsmarkedet blir tøffere. Det er derfor forunderlig at arbeidstilsynet ikke ser at det er behov for minstelønn i flere bransjer.

Om avhendingslova og kjøpers stilling

 

Ett av de rettsområdene hvor det oftest oppstår konflikt, er ved kjøp og salg av brukt bolig. Mye av grunnen til at konflikt oppstår, er at man som kjøper legger mye penger i handelen for så oppleve at forventningene ikke oppfylles.

Som en følge av de mange konflikter som har vært på dette området, har lovgiver flere ganger foreslått endringer i loven.  Man har for eksempel tidligere vurdert om boligsalgsrapport skulle være obligatorisk (som jeg mener det helt klart skulle vært – men som det ikke er pr dato). Det siste som er bebudet er regelendring i 2019/2020, som bla skal gi lovgiver anledning til å lage forskrifter med minstekrav til tilstandsrapporter. Ellers bærer lovendring preg av å være mer klargjørende mht hva som kan forventes, slik at tvist skal unngås.  

Uansett regelendring er det ett par prinsipp som ikke endres, og er sentrale kjøpsrettslige prinsipper og som springer ut av partenes lojalitetsplikt overfor hverandre.  Først og fremst er det selgers plikt til å opplyse om forhold ved eiendommen selger må forstå har betydning for selger (avhendingslova § 3-7), men også det å sørge for at opplysninger som gis er objektivt riktige (det holder ikke å tro at de er riktig, de må være riktige), avhendingslova § 3-8.

I en sak jeg hadde som gikk til retten, hadde kjøper kort tid etter overtakelsen oppdaget at det var fuktig i kjellerrom, og det ble av takstmann avdekket mangelfull drenering og vanninntrengning i bolig, alt kostnadsberegnet til over 250 000,-. Selger ble i retten trodd på at han ikke visste om den mangelfulle drenering, men så sa retten at de fant det bevist at selger for noen år siden i forbindelse med oppussing, hadde registrert at det var saltutslag på veggen. Da burde selger skjønt at det var fuktproblemer, og det kan man ikke unnlate å undersøke dette eller opplyse om dette, før man selger. I seg selv var nok ikke saltutslaget tilstrekkelig til å dømme selger, men når det samtidig kom en nabo som vitne og opplyste at han hadde kjent fuktlukt i kjeller kort tid før salget, var sum av bevis slik at selgers opplysningsplikt etter avhendingslova § 3-7 ble ansett som ikke oppfylt.

I en annen sak ble selger dømt fordi de hadde unnlatt å opplyse om veien som var vedtatt å skulle ligge inntil eiendommen men som ikke var kommet lenger enn på vedtaksstadiet. Det ble bevist at selger kjente til denne kommende vei og det skulle man helt klart opplyst om.

Når det gjelder avhendingslova §3-8 kan selger være i god tro men likefullt komme i ansvar om feil opplysninger gis. Et typisk eksempel er at det er gitt feil opplysning om boligens areal. I en annen sak jeg hadde, som også gikk til retten, hadde selgers takstmann målt leiligheten til 63m2 og den ble annonsert slik. Kjøper var i leiligheten før han kjøpte den men selv om han syntes leilighet var liten stolte han helt og fullt på den profesjonelle takstmannsom selger hadde engasjert. Når så kjøper ett par år senere fikk målt opp leiligheten, oppdaget han at den var 53 m2. I slike saker har Høyesterett sagt at er det arealavvik over 5-6 %, skal det mye til for at selger skal unngå å komme i ansvar. Selger har via profesjonell medhjelper gitt feil opplysning, en opplysning som det, ifølge Høyesterett, må legges til grunn har betydning for kjøper om han senere skal selge og må oppgi mindre areal i sin annonse. Selger ble dømt.

 

Eierskifteforsikring – selgers hjelp og kjøpers «problem»

 Når man kjøper eiendom, opplever man ofte at selger har tegnet eierskifteforsikring. Når ordet forsikring benyttes oppfatter ofte kjøper at det er en ekstra betryggelse, som forsikring oftest er. Først når kjøper klager over en mangel, skjønner man at eierskifteforsikring er til selgers fordel. Det er selger som er forsikret mot krav fra kjøper i den forstand at selger egentlig har kjøpt seg advokathjelp som besvarer alle henvendelser fra kjøper i saken. Kjøper må ved sin reklamasjon fortsatt påvise at eiendommen er mangelfull og kravet til bevis er fortsatt det samme som om det var selger som var den annen part.

Kjøper oppdager da at eierskifteselskapet kan være enda vanskeligere enn den vennlige selger man hadde å gjøre med. Da er det greit for kjøper å selv engasjere hjelp og selv om eiendomsmeglere tilbyr boligkjøpforsikring som betyr en advokat på et kontor i Oslo, er min erfaring at kjøper kommer bedre ut av det med å engasjere lokal advokat og få dekket mesteparten av disse utgiftene gjennom rettshjelpsforsikringen man har i sin vanlige boligforsikring.

 

Ønsker du en vurdering av en sak, send e-post: post@advokatnilsen.no

 

Forbruker, kjenn din rett

 

De fleste avtaler man gjør i livet, gjør man som privatperson med en næringsdrivende. Sistnevnte er den profesjonelle aktøren som kan «alt» om det han selger, mens kjøper ofte har lite kunnskap på det aktuelle området. Derfor har lovgiver laget flere lover som skal beskytte privatpersonen.

Det er først og fremt forbrukerkjøpsloven som dekker de fleste typer kjøp, bustadoppføringslova som gjelder kjøp av nye boliger/fritidsboliger og håndverkertjenestelova.  Også angrefristlova – som ikke blir mer omtalt her - beskytter en forbruker som kanskje har latt seg friste til netthandel o.l., men angrer seg.


Kjøp av bolig er ikke regnet som forbrukerkjøp. Her skjer handel stort sett fra privatperson til privatperson og ingen av partene er gitt mer beskyttelse enn den annen part.

.

Dersom man har vært bort i de nevnte (forbruker-)lovene vil man se at det er en del sentrale bestemmelser som er felles og som vil gjelde uansett hva man signerer på av avtale. Selger har altså ikke mulighet til å lage en avtale som er mindre gunstig for forbruker enn det som følger av loven. Jeg skal her peke på to ting forbruker ofte ikke er klar over.

 

Om å holde tilbake penger

Dersom det som er levert er mangelfullt (ikke i tråd med det avtalte), kan kjøper holde tilbake penger inntil mangelen er rettet opp. Denne regelen vil i praksis først og fremst gjelde ved kjøp fra håndverker eller kjøp etter bustadoppføringslova, hvor det er vanlig å betale etter utført arbeid.   


I bustadoppføringslova § 31 står det: «Har forbrukaren krav som følgje av mangelen, kan forbrukaren halde tilbake så mykje av vederlaget som er nødvendig for å sikre at kravet vert dekt».  Håndverkertjenestelova § 23 sier at: «Forbrukeren kan holde tilbake så mye av betalingen at det sikrer forbrukerens krav som følge av mangelen». Og forbrukertjenestelova § 28: «Forbrukeren kan holde tilbake betalingen for å dekke krav som følge av mangelen, men ikke åpenbart mer enn det som vil gi betryggende sikkerhet for kravet».


Dette er viktige regler som forbrukeren ikke må gi avkall på når selger eller håndverker maser som mest på sluttoppgjør. Er man som forbruker usikker på om det leverte holder faglig kvalitet, må man få en fagmann til å vurdere det før man betaler sluttoppgjøret. I en sak jeg hadde, var det åpenbart at flislegger ikke hadde sørget for nok fall til sluk og det var også andre ting som takstmann påpekte. Heldigvis for forbruker hadde de ikke betalt mer enn 1/3 av avtalt beløp – så de holdt tilbake restoppgjør som takstmann mente ville koste å utbedre. Flislegger maste og maste på penger og nektet å gjøre noe før han fikk penger. Men loven er klar; det er håndverker (selger) som må rette opp mangel før det tilbakeholdte utbetales – ikke omvendt. Håndverker foreslo også å sette pengene på sperret konto til arbeid var utført, noe heller ikke forbruker trenger å akseptere, så det ble avslått og pengene ble beholdt på egen konto.


Det hele endte med håndverker ikke dukket opp og forbruker måtte få andre til å gjøre det, og hvor man brukte de pengene som var holdt tilbake.


En ting opp i dette er at man ikke kan holde tilbake mer penger enn hva det bil koste å utbedre – men lovgiver har sagt at forbruker har lov til å ha en viss sikkerhetsmargin dersom det er usikkert hva utbedring vil koste om tredjemann skal gjøre det.

 

Om å kreve at retting skjer innen en viss frist

Enhver som har levert et produkt eller en tjeneste vil ha pengene sine, og aller helst ikke noe reklamasjon i etterkant. Reklamasjon betyr utgifter for selger/håndverker og det kan ødelegge hele fortjenesten.  Derfor opplever ofte forbruker at selger/håndverker krangler og kanskje utsetter å diskutere mangelen.

Selv om kjøper har lyst på prisavslag, må man akseptere at selger /håndverker har rett til å utbedre mangelen. Forbruker kan i utgangspunktet ikke nekte at den som har levert, vil rette opp det som er feil, og som det står i forbrukerkjøpsloven § 29 og som gjelder også de andre tilfellene: «Selv om forbrukeren verken krever retting eller omlevering etter loven, kan selgeren tilby retting eller omlevering dersom dette skjer uten opphold. Dersom selgeren sørger for slik retting eller omlevering i samsvar med loven, kan forbrukeren ikke kreve prisavslag eller heving»

Men som nevnt ovenfor kan dette ofte drøye fra selger/håndverker sin side. Da er en annen viktig forbruker-regel at utbedring skal skje uten opphold. Og enda mer spesifisert i bustadoppføringslova § 32: «Retting skal skje innan rimeleg tid etter at forbrukaren har gjort mangelen gjeldande og har gjort det mogleg for entreprenøren å rette» og håndverkertjenestelova § 24: «Retting skal skje innen rimelig tid etter at forbrukeren har klaget over mangelen og gitt tjenesteyteren mulighet for å rette».

Forbruker kan altså etter man har konstatert en mangel, og etter å ha gitt selger/håndverker mulighet til å undersøke mangelen, sette en frist for utbedring. Som i saken ovenfor om bad og manglende fall, sa man til håndverker at dersom han ville utbedre måtte det skje innen 14 dager, og hvis det ikke var påbegynt innen fristen, var hans utbedringsrett tapt.  Hvilket skjedde.

Forbruker skal altså slippe å leve lenge med en mangel, og reglen gjelder uansett om selger/håndverker er fullbooket den neste måneden. Så om en håndverker sier han vil utbedre men ikke rekker det før neste måned, har håndverkeren tapt denne retten dersom forbruker nekter å gå med på slik utsettelse.

 

Om advokatutgifter ved slike saker

 

Er man så uheldig å komme i slike konflikter, har man som forbruker heldigvis forsikring på eiendommen som også heldigvis har en såkalt rettshjelpdekning. Det vil si at forsikringsselskapet dekker advokatutgifter med ca 75%. Detaljene om dette får man ved å snakke med advokat.

 

post@advokatnilsen.no

Fritidsskader – nye avgjørelser fra Høyesterett 

 

Fra tid til annen skjer det skader i dagliglivet, og ofte er de uforskyldte. Skaden bærer mer preg av uhell og tilfeldighet – og det er ofte ingen som har skyld i skaden.  Det blir likevel ofte et spørsmål om noen kan ha ansvar for det som har skjedd, avhengig av hvor og hvordan skaden skjedde. 

 

Tidlig i 2019 har Høyesterett behandlet en sak hvor en dame som satt på en spinning-sykkel på et treningssenter, falt av og skadet seg. Skadeårsak var materialtretthet/slitasje på utstyr. Kvinnen fikk nakkeskade og kunne bare jobbe 50% etter skaden. Spørsmålet var om treningssenter kunne holdes ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag og måtte betale erstatning. Tingretten sa nei, lagmannsretten sa ja før Høyesterett enstemmig kom til at treningssenteret ikke var ansvarlig. Begrunnelsen var at slike uhell kan oppstå fra tid til annen, både på treningssenter og i daglivet ellers.

 

Dommen er nr. to i rekken av fire saker Høyesterett skal behandle om hva man kan kalle «fritidsskader». Den først dommen som kom høsten 2018 gjaldt en dame som falt av en hest hun hadde leid (betalt for å ri) på et hestesenter. Hun falt av hesten og fikk nakkeskader, og hadde først slått seg først til ro med at hun hadde vært utsatt for et hendelig uhell. Men så fikk hun høre fra en venninne at hesten hadde rykte på seg for å bukke, og at hestesenteret hadde vært kjent med dette da hun fikk leie hesten, og tok derfor opp spørsmålet om erstatning. En sterk – og nok avgjørende årsak – var altså at hestesenteret var kjent med risikoen men fortsatte å leie ut hesten.  Altså en viss skyld og hvor skaden var større enn et «vanlig» uthell.

 

Den neste saken som Høyesterett skal behandle i år gjelder en dame som fikk brudd i ryggen i forbindelse med at et utdrikningslag hadde leid (betalt) for å være med en såkalt RIB-båt. Med 9 jenter og 350 hestekrefter ombord, dundret båten litt senere mot hekkbølgen etter en passerende ferge. Eller «rosinen i pylså», som kapteinen beskrev det, under sin vitneforklaring for Gulating lagmannsrett.

 

Damen tapte saken i lagmannsretten, og lagmannsretten sitt flertall uttalte bla:

Konseptet med RIB er at det skal være en aktivitet som innebærer fart og spenning. Flertallet bemerker at det alltid vil være en risiko for at uhell kan inntreffe ved å delta på en RIB-tur. På samme måte vil det være en risiko å være passasjer i en bil. For deltakerne på RIB-turen må det ha fremstått som klart at det ville bli kjørt i bølger, og at det innebar en risiko å være med på turen. Det dreier seg ikke om ren passasjerbefordring.»

 

Selv om lagmannsrettens begrunnelse er fornuftig, er det ikke gitt at Høyesterett vil følge dette. Ja, man må som betalende passasjer forvente man fart og spenning, men man samtidig forvente at arrangører også sørger for sikkerheten. Det er arrangør som er profesjonelle part og som vet at skadepotensiale er stort om noe går galt.  Særlig når man arrangerer slikt for et utdrikningslag hvor det ofte er involvert alkohol, må arrangører tilpasse seg, ref. nevnte skadepotensiale. 

 

Den fjerde saken som skal opp, gjelder en 8 år gammel jente som ble alvorlig skadet i en alpinbakke etter en gutt på 17 år kjørte på henne i stor fart. Saken i Høyesterett gjelder om gutten var uaktsom eller ikke. og skal straffes eller ei. 


MER OM ARBEIDSRETT


Ved oppsigelse og avskjed fastsetter arbeidsmiljøloven § 15-1 at det som ledd i saksbehandlingen førbeslutning om oppsigelse eller avskjed av ansatte, skal avholdes drøftelsesmøte. Dette er et sentralt moment i saksbehandlingen og bakgrunnen for reglen er at arbeidsgiver skal være sikker på at alle hensyn er ivaretatt og alle moment er fremlagt.


Oppsummert i arbeidsmiljølovens kommentarutgave - som er sitert senere i rettspraksis;

 "Forarbeidenes understrekning av betydningen av drøftingsplikten sammenholdt med domstolens vektlegging av innholdet av drøftingene ved saklighetsvurderingen, gjør at det neppe er treffende å kalle regelen en ordensforskrift. Dersom drøftingen kunne vært holdt og det likevel er unnlatt, vil domstolene lett komme til at oppsigelsen er ugyldig. Uten grunnnlag for interesseavveiningen mellom virksomhetens og den enkeltes behov vil et helt sentralt element i saklighetsvurderingen mangle. Ugyldighet er derfor en nærliggende konsekvens. Bare der det er nokså klart at feilen ikke kan ha hatt betydning for arbeidsgiverens beslutning, kan det ses bort fra den."


Og i dom fra 2012 heter det (i fortsettelse av ovennevnte); "Når oppsigelsen i dette tilfelle er begrunnet med et faktisk forhold som har vist seg å være uriktig, og det aktuelle forhold ville blitt avklart dersom drøfting var gjennomført, kan det ut fra ovenstående ikke ses bort fra unnlatelsen."

Arbeidsgiver tapte derfor saken.