Arbeidsrett reisetid arbeidstid

Arbeidsrett, reisetid = arbeidstid?


Et spørsmål som ofte dukker opp, er definisjonen av arbeidstid – nærmere bestemt om reise til og fra jobb er arbeidstid. Når begynner og avsluttes arbeidsdagen?


Hovedregelen er arbeidsmiljølovens § 10-1: «Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver».


Det vi at for de fleste yrker, være uproblematisk ettersom man har fast arbeidsplass. Arbeidstid starer når arbeidstaker møter opp på den faste arbeidsplassen sin og avsluttes når man forlater denne.


For noen yrker er det ikke så enkelt. En håndverker som blir sendt rundt på forskjellige oppdrag har ikke noe fast arbeidsplass. Noen løser dette med at de ansatte kommer til hovedkontoret og når man reiser derfra og til oppdrag, starter dagen, på samme måte som den avsluttes når arbeidstaker returnerer til hovedkontoret samme dag. Men for mange er det mer praktisk at arbeidstaker reiser direkte fra hjemmet til den dagens arbeidssted og returnerer direkte hjem.


Er da reisetid noe som er i arbeidstiden? Kan man starte dagen med å kjøre hjemmefra kl 0800 istedenfor å møte opp på dagens arbeidssted kl 0800? Eventuelt starte hjemmefra kl 0730 og kreve betalt ekstra for ½ times kjøretid?


Og hva med folk som beordres til å reise på salgsmøter, messer etc? Er reisetid arbeidstid?


I alle yrker med slik problemstilling bør dette så langt som mulig, avklares i arbeidsavtalen. For folk som ansettes i ledende eller i særlig uavhengig stilling (arbeidsml § 10-12) er det enkelt. Der trenger man ikke dra grensen fordi i lønnen ligger både overtid og reisetid. For andre tilfeller kan det være vanskelig å bestemme dette i avtale fordi arbeidsmiljøloven § 10-1 er ufravikelig til fordel for den ansatte – det vil si at det ikke kan avtales dårligere vilkår enn lovens vilkår.


Uansett: utgangspunkt og hovedregel for alle arbeidsgiver dette kan berøre, er å tenke problem-stillingen og ikke minst bli enig med alle ansatte noen grunnleggende avtalepunkt som skal gjelde. Det kan avverge senere problemer, og jeg skal komme tilbake til hva som anbefales, helt til slutt her.


 I den senere tid har dette tema vært livlig diskutert bla arbeidsrettsadvokater. Bakgrunnen er at først var det en sak i Høyesterett om problemstillingen (om en politimanns tjenestereise) og deretter i lagmannsretten (om serviceteknikere uten fast oppmøtested). I tillegg har det vært avgjørelse i EU-domstolen samt at Høyesterett i forkant av sin sak fikk rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen (for å sikre ensartet praksis i EU/EØS kan norske domstoler be om slik uttalelse).


I EU-domstolen var saken at selskapet Tyco drev installering og vedlikehold av sikkerhetssystemer, og teknikere utførte arbeid ute hos kunder. De var først tilknyttet regionskontorer, og arbeidstiden ble beregnet fra oppmøte der. Da Tyco la ned regionskontorene, ble arbeidstiden regnet fra oppmøte hos dagens første kunde til avreise fra dagens siste kunde. Teknikerne disponerte firmabil og en mobiltelefon med en applikasjon som viste kjøreplanen. Én eller flere ganger i uken måtte de innom en sentral for å hente materialer, reservedeler mv. Etter en samlet vurdering av momentene, særlig at arbeidstaker ikke fritt kunne disponere tiden før oppmøte, konkluderte EU-domstolen med at reisetiden mellom bopel og dagens første og siste kunde var arbeidstid.


Høyesterett sin sak var om en politimann bosatt og tilknyttet Gaular lensmannskontor i Sogn og Fjordane. Spørsmålet for Høyesterett, som også EFTA-domstolen tok stilling til, var om reisetid i forbindelse med tjenesteoppdrag var kun reisetid (som kompenseres mindre) eller om det var arbeidstid (som kompenseres mer). 


Veldig forkortet, sa EFTA-domstolen – som Høyesterett sluttet seg til; at: «En arbeidstaker som er i en tilsvarende situasjon som den ankende part ved at han reiser til og/eller fra et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, kan ha en viss grad av fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til transportmiddel og alternative reiseruter. Imidlertid er denne reisetid nødvendig, og i løpet av denne tid er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, og arbeidsgiveren kan fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag. Under den nødvendige reisetid, som normalt ikke kan forkortes, kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser og står altså til arbeidsgivers disposisjon»


I den siste saken i lagmannsretten var det spørsmålet om reisetiden til ansatte serviceteknikere i Coca-Cola. Disse hadde ikke noe fast oppmøtested, men begynte dagen hos første kunde og avsluttet hos siste kunde. Skulle reise til og fra regnes som arbeidstid?  Lagmannsretten kom til at serviceteknikerne måte anses å stå til arbeidsgivers disposisjon i hele reisetiden og det derfor var arbeidstid. Det var flere grunner til dette, bla kunne ikke serviceteknikerne selv bestemme når ting skulle utføres, de var pålagt å benytte Coca-Cola Norges tjenestebil med firmalogo, deler og verktøy under transporten. og teknikeren kunne ikke foreta private gjøremål mens bilen ble benyttet (for eksempel ikke levere/hente i barnehage).


Jeg nevnte ovenfor at sakene og betydningen av disse, har vært livlig diskutert blant arbeidsrettsadvokater. Advokater tilknyttet arbeidsgiver mener dommene er konkrete og at utgangspunktet fortsatt er at reiser til et annet enn fast oppmøtested, bare unntaksvis vil være arbeidstid etter loven. Advokater på arbeidstaker-siden sier derimot at utgangspunktet er – med henvisning til EFTA-domstolen - at reisetid til og fra annet enn fast oppmøtested, skal regnes som arbeidstid.


Uansett: som arbeidsgiver og arbeidstaker bør dette tenkes gjennom og det bør så langt som mulig avklares i arbeidsavtalen. Det kan avverge senere konflikter. Det som bør avklares er:

  • Vil jobben utføres i lenger perioder på fast arbeidssted? Typisk byggebransjen, som tilsier at dette defineres om fast oppmøteplass
  • Hvilken frihet har den ansatte i tid før oppmøtetidspkt?
  • Kan arbeidstaker bestemme sin egen arbeidsdag?
  • Og ikke minst: bør man kompensere reisetid med egen sats(er)?